Treningsfilosofi
I Norge har langrenn bunnsolide tradisjoner og en etter hvert godt forankret treningsfilosofi. Det meste gjøres likt i de ulike miljøene rundt omkring i landet, det er kun de siste prosentene det eksperimenteres med. Det som ligger til grunn er høy treningsmengde og veldig variert trening.
Innen løp har treningen variert noe mer fra miljø til miljø, men det som etter hvert har bunnet ut i «Ingebrigtsen-filosofien» begynner å få et klart fotfeste som den norske filosofien. Uansett er det ingen tvil om at løpetreningen preges av mer spesifikk trening, mindre mengde og mer trening på høy fart/intensitet om man sammenligner med langrenn.
Hva skiller idrettene?
Hvorfor trenes det så forskjellig i idretter som på mange måter virker ganske like? Jeg ser tre åpenbare grunner, i rangert rekkefølge er det:
- Konkurransene
- Belastningen
- Filosofien
Konkurransene
Det å prestere best mulig i konkurranse blir selvsagt veldig styrende innen idrett. Konkurransene gir et godt mål på om treningen man legger ned fungerer. Selvsagt skal dette styre mye i forhold til hvordan man trener, spesielt på senior/elitenivå. Slik sett har løping en klar fordel i forhold til langrenn, fremgang er mer målbart, man kan lettere se hva som fører til at man løpere raskere. Dette mener jeg gjør det lettere for en toppløper å se hvilke grep som fungerer i trening, men det kan også stimulere til kortsiktighet og være en ulempe tidlig i karrieren. Mer om det etter hvert, la oss heller se mer på selve konkurransesituasjonen.
Hva er likheter/forskjeller i en konkurranse på 10/15km i langrenn og 10 000m på bane? Begge øvelser stiller store krav til utholdenhet og disponering. Men det er også store forskjeller, spesielt ved at løp foregår i mer eller mindre ett tempo, med en type teknikk og er veldig målbart. I langrenn møter man derimot en veldig variert konkurransesituasjon, både med tanke på løype/føre, intensitet og teknikkvalg. For å best mulig takle disse ulike konkurransesituasjonene, er det kanskje ikke så rart at det treningen blir forskjellig? I løp virker det jo naturlig å få mye tid på det man vet er konkurransefart og teknikk. I langrenn må man derimot være forberedt på å møte en veldig sammensatt blanding av terreng/forhold, som stiller store krav til å håndtere ulike intensiteter og teknikker. Slik sett virker det fornuftig at det trenes mer variert i langrenn.
Belastningen
Løpere løper mye - og løping er belastende for kroppen. I hvert steg må man håndtere en belastning tilsvarende flere ganger sin egen kroppsvekt. Dette stiller store krav til å bygge opp treningen gradvis og til å gjøre skadeforbyggende tiltak. For de fleste løpere vil denne belastningen uansett være den store treningsbegrensende faktoren. Langrenn og rulleski gir ikke samme tøffe belastning på muskulatur og ledd. Når man i tillegg trener mer variert i denne idretten, er det ikke rart at det også er mulig med større treningsmengder. Og opp til et visst nivå, vil mer trening nesten alltid være positivt for utvikling.
Filosofi
Langrenn har alltid hatt en filosofi om mye variert trening, spesielt i ung alder. Den norske filosofien springer delvis ut av arbeidet og treningen som kroppsarbeidere/tømmerhoggere holdt på med. Selv om dette ligger langt tilbake i tid, har nok noe av historien fortsatt vedheng i dagens treningsfilosofi i langrenn. Og når man kombinerer dette med punktene om forskjellene i konkurransesituasjon og belastning, blir det mer naturlig å bygge opp hele kroppen og å trene mer variert både når det gjelder aktiviteter som velges, treningsformer som gjennomføres og intensiteter man trener på. Kanskje dras dette for langt? Spesielt på elitenivå, er det i langrenn et voldsomt jag på å trene mest mulig timer. I løp teller man heller kilometer, noe som bygger oppunder det å trene mer på høy fart.
Oppsummering
Min påstand er at langrenn har den beste filosofien for yngre utøvere, mens løping kanskje har kommet et lite hakk foran når det gjelder trening for eliteutøvere. Bakgrunnen for dette, er først og fremst at løp er så veldig målbart. I langrenn blir det mer ullent hva som egentlig fungerer best, det blir vanskeligere å trene «optimalt» - og man erstatter det derfor med å trene mest mulig.
Selv om langrennsløpere nok bør trene mer enn løpere ut fra punktene over, bør man nok i større grad jage det som gir mest med tanke på å prestere i konkurransesituasjonen. Slik sett kan man på elitenivå se en del til løping. Mer trening på høy fart og mer trening i konkurranselikt terreng i rulleskiløyper og skiløyper, virker som naturlige grep.
Når det er sagt, tror jeg det er vel så viktig at løperne ser den andre veien, spesielt for yngre utøvere. Tidlig i karrieren bør man ikke bare se på tider, men vel så mye tenke på hvordan man skal tåle/få topp utbytte av treninga som kreves på elitenivå. Slik sett burde man som ung løper trene langt mer variert og med mer mengde. Heldigvis er det en del av dagens unge løpere som har skjønt dette, men mange kopierer det toppløperne gjør på et for tidlig stadium. Tenk mer på hva du bør gjøre for å være best om noen år, enn hvordan du kan tjene en tidel på runda på noen uker.
Selv om langrenn og løp er mer forskjellige enn man først tenker over, er min konklusjon at svaret blir ja på spørsmålet om det kan være mulig å få det beste fra begge leirer!
Ønsker du å komme i gang med et samarbeid, trykk på linken under og les mer: